Bloggen er flyttet.

 

Www.ayralee.blogg.no




Enda her. Enda mer delagt enn noen gang.

tenk deg flesen jeg sitter med akkurat n. 

ubrukelig oog jvelig.

Psyken er vrre en noen gang. 

ayra




Etter jeg sto opp av senga har jeg ikke orket noe ting. Jeg irriterer meg over hver minste ting. Hvordan livet mitt har blitt så håpløst og hvordan tankene kan lage så tunge mønstre om dagene.

Tankene styrer mer en man tror, og er vanskelige enn man tror.
Jeg så til ambulansen i går, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg føler meg forlatt av alle. Men på samme tid, så har jeg følt meg forlatt siden jeg hva ei lita  jente.

Jeg husker ikke min egen barnedom, jeg husker ikke barndomsminnene mine, åssen hadde jeg det, hva jeg elsket av familien, hva jeg VERD NOE for dem. Jeg annet ikke. Jeg føler ikke det, føles som jeg går i en verden som ikke viser noe mer,

Jeg er nå i slutten av 20 årene, og livet mitt blir bare et mer kaos enn noen gang.

Min blogg er en blogg basert på sannhet ikke løgn, jeg skriver det jeg føler, er jeg enda meg selv. Men dere vet tankene mine. Og kanskje det er et mønster som kan brytes en gang, jeg vet ikke.

Aria




Det eneste jeg vet nå er.

Overdose fungere ikke.. Jeg fikk bare motgift og en trøtthet uten like. Hva overhode ikke godt, jeg følte meg full. Og lei. Og sorgene ble ikke bedre. Men i det minste så fikk jeg noen timer fri, noen timer fri fra tanker og sorg. En liten vri fra virkeligheten. En liten stopper fra alt det vonde i livet mitt.

Og jeg måtte møte et akutt time et jjelpeteam, og dem skal da vudere mennesker, men dem klarer da ikke videre noen. Dem er bare heilt ubrukelige. Og ikke mist frekke insinntone på måten dem er på. Jeg lurer på hvor mange som har tatt selvmord pga dem sin vurdering, ikke få tenker jeg.

Har blitt spurt, ariamhvorfor tok du alle du pillene, hva var grunnen. Enkel er den.

JEG FUNGERER IKKE. JEG ORKER IKKE KJEMPEE. ALT GÅR BARE IMOT MEG. JEG FØLER IKKE LIVET ER VERD NOE, JEG EIER IKKE FØLELSER JEG VIL BARE KRYPE LANGT UNDER DYNA OG IKKE SE LYS IGJEN, FORDI JEG ER SÅ SLITEN.

ÆRLIGHET VARER LENGST SIER DEM. MEN GJØR DEN DET ENGELIG.




Dette blir et ærlig innlegg. Et innlegg om de forskjellige etater jeg er innom, og ikke minst åssen jeg opplever det.  På vondt og godt.

Jeg kan skrive mine følelser, men jeg kan ikke snakke dem.

Politiet i Agder og aust Agder

Dere har jeg vært iblandet i mange ganger. Jeg har mye negative ting og si om dere, men innimellom kommer det inn noen som faktisk snakker til deg som en person, et menneske.

Jeg har den siste tiden fått så utrolig mange forbud av dere. De er på 24 timer og dem er på 48 timer men og ut natta.

Bryter man det forbudet blir man kastet i glattcelle anmeldt og bøtelagt.
I Norges land er det ikke lov og slite.

Og måten dere møter meg på med kjeft smelle på meg håndjern og be meg sette meg i bilen. Og snakker til meg som om jeg er en drittsekk.

Det er noe som overhode ikke er greit. Jeg kan ikke forstå det. Jeg vet jeg er en plage for dere en forstyrelse. Tar opp mye av deres tid. Det gjelder alle etatene. Men i det store og det heile, dette er ikke deres jobb, jeg er ikke kriminell det er ikke det som er problemet mitt.

Jeg et et helse problem.

Men æ vil si takk til dem som behandlerer meg med respekt. Selv om det desverre er få. Men 1 eller 2 er bedre enn noen.

Ambulansen ...

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte med dere en gang. Dere er udugelige. Dere tror dere kjenner meg gjennom en dag, en dag dere kanskje ser meg 20 min noen ganger 5. Fordi jeg smiler eller kanskje ikke sier noe, begge tingene betyr noe. Dere plager meg.

Jeg vet dere hadde hjulpet med en gang hadde det gjeldt fysisk helse, men når det gjelder psykisk helse, så gjør dere ikke. Jeg sier ikke at alle gangene jeg har møtt dere så er det negative møter. Jeg vet og at dere kun kan kjøre til legevakt. Men som dere vet som jeg vet så vil det ikke fungere.

Og til deg i går som så æ brukte diagnosene mine. Seff i mine episoder ja, for det er sannheten, men ikke heile tiden, du må kutte ut og dømme meg for ting du ikke vet noe om. Du er heller ikke med meg 24 timer i døgnet.

Ambulansen ...

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte med dere en gang. Dere er udugelige. Dere tror dere kjenner meg gjennom en dag, en dag dere kanskje ser meg 20 min noen ganger 5. Fordi jeg smiler eller kanskje ikke sier noe, begge tingene betyr noe. Dere plager meg.

Jeg vet dere hadde hjulpet med en gang hadde det gjeldt fysisk helse, men når det gjelder psykisk helse, så gjør dere ikke. Jeg sier ikke at alle gangene jeg har møtt dere så er det negative møter. Jeg vet og at dere kun kan kjøre til legevakt. Men som dere vet som jeg vet så vil det ikke fungere.

Og til deg i går som så æ brukte diagnosene mine. Seff i mine episoder ja, for det er sannheten, men ikke heile tiden, du må kutte ut og dømme meg for ting du ikke vet noe om. Du er heller ikke med meg 24 timer i døgnet.

Kristiansand legevakt

O well.

Hva skal jeg si om dere, dere er mennesker som ikke kan oppføre seg som mennesker. Jeg vet jeg har masse besøk oss å dere med både politi og ambulanse, men hva møter jeg på der nede, jo kjeft og frekke kommentarer.

Kommentarene er fæle.

1.Er andre mennesker som kunne fått tid tid med ambulansen
2.Og det er andre mennesker som dør når du gjør tullet ditt
3.Det er ingenting vi kan hjelpe deg med her nede
4.Er det du igjen

Jeg er redd for og ned til dere igjen, redd for og bli avist igjen og igjen, og høre og dum jeg er og sånn.

Jeg har møtt på lite snille leger der nede, for og si det sånn. Og det er skummelt åssen utviklingen har blitt nå.

P avdeling.

Det er ingenting vi kan gjøre.

Eller

Vi vet ikke hva vi kan gjøre.

Vi kjenner deg. Dere kjenner meg ikke. Dere kjenner ikke mine problemer, dere er ikke ute med meg, dere ser ikke åssen jeg lever eller hva som skjer. Dere kjenner meg ikke dere heller.

Dere vet kanskje at jeg ikke har psykose.  Men det er vel det eneste dere ikke vet.

Jeg forstår ikke hva dere tenker eller hva dere vil oppnå, men og si de orene  dere sier. Eller tenker.  Jeg er så utrolig sliten, og gå i veggen på alle etatene so, jeg har skrevet om i dag. Jeg kan ikke forstå åssen livet mitt har blitt så komplisert. Jeg er ikke lykkelig lengre. Jeg er rett og slett har lei .

Jeg er lei av og se på meg selv i speilet, jeg ser hvor mislykket jeg er. Hvor stygg jeg er. Og hvor mye jeg hater meg selv. 

DETTE VISSTE DERE IKKE OM MEG.
FOR DERE BRYR DERE IKKE OG KOMME INN PÅ MENNESKER, DERE SIER DERE VIL HJELPE. MEN NÅR DERE VET PROBLEMET OG IKKE DET ER EN PYKOSE OG DERE  IKKE KAN PØSE PÅ MED MEDISINER, SÅ ER DET VANSKELIG OG KJEDELIG.

UNNSKYLD FOR AT JEG IKKE ER EN JENTE SOM SLITER MED PYKOSE OG IKKE ER EN PASIENT SOM BLIR BEDRE AV MEDISINER.

Jeg har traumer, jeg er deprimert jeg eier ikke impulskontroll.
Dere vet om mine lidelser. Eller lidelsen.

Dere er ubrukelige

Tekstene er ikke lange, men dem trengte ikke være lange, dem trengte bare og være sanne. Og det er dem. Men jeg er sikker på at dere har nok mye og si om meg også. Og mye dere ville fått av hjerte. Og det håper jeg og.

Dere er vel like lei som meg.

Men det er dere som har tatt utdanning som skal hjelpe mennesker, det er ikke meg.

Aria




Merker bloggen blir brukt mindre og mindre nå, jeg er så sliten,  og jeg glemmer faktisk og blogge og skrive ned hva jeg føler, men det skal dere virkelig få liv og høre.

JEG ER FORBANNA.
JEG ER TRIST.
JEG EIER IKKE FØLELSER OVENFOR NOEN.

Jeg har vært flere ganger på glattcella den siste tiden, og for og være ærlig, æ kjenner ikke følelser med  og være der,men det heller ikke unormalt. Jeg klarer ikke kjenne noe, dere kan skrike til meg, dere kan kjefte. Jeg er så vant til der.  Er er bare en stor JÆVELA ordensforstyrelse for dere,

Så politi,

Greit jeg er en ordensforstyrelse for dere, og en plage for det er jeg vant til.
Jeg er vant til det.
Dere sier det heile tiden.




Jeg har ikke blogget på en stund,meg har ikke hatt lyst til det. JEG er sliten og lei, det er ingenting som fungerer, jeg er innlagt igjen, jeg blir kjørt til hjemkommunen i morgen, og det forstår jeg ikke, dem sa dem ikke kunne hjelpe meg. Så hvorfor sende meg til hjemkommunen.  Jeg forstår ingenting.

Jeg føler sinne jeg føler meg ikke i stand lengre. Jeg er så deprimert og lei. Jeg kan ikke forstå åssen jeg skal klare og fungere lengre. Og hvordan jeg skal klare og leve et normalt liv. Jeg føler meg ikke verd til og ha et fint liv, jeg skammer meg over og være aria. Jeg skammer meg virkelig. Ingenting er som det skal. Alt er bare sur, og ikke noe godt i det heiletatt. Jeg liker ikke noe ting lengre. Jeg hater alle mennesker rundt meg, hvorfor kan dem gå med et smil om munnen, mens jeg må føle en sånn skam som dette her.  Jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke tanken på det.

Det er kansje vanskelig for mennesker rundt meg og forstå at dette er vanskelig og ikke Enkelt.  Men jeg kan ikke forstå hva som skal hjelpe lengre. Jeg har gitt opp håpet om et normalt liv. Jeg føler jeg er dømt,

Skade meg med slag i vegg sparking kutting stikke nåler inn i armen, har blitt normalt for meg, det er det eneste som kan hjelpe meg akkurat i denne tiden. Er ikke noe annet. Er så lei av politet som behandler meg som en kriminell. Og tror det er det som er riktig når det ikke er det, men det fins greie politi folk og som prøver og hjelpe på best mulig måte.




Jeg er så lei så lei, det er ingenting som fungerer. Jeg vet ikke og mange rare situasjoner jeg har vært i bare det siste dagene.  Eller siste uke,  er utrolig kjedelig, og ikke klare og fungere, eller klare noe som helst. Jeg forstår ikke, hvorfor skal aldri den pyken min bli bedre, skal den være så ille heile tiden.

Etter jeg kom fra innleggelsen i stavanger,  så ble jeg skrevet ut i kristiandsand dagen etterpå, og det visste jeg.  Jeg vet dem ikke kan hjelpe meg, jeg vet at det ikke går Ann,  og at det ikke fins noe behandling for meg. Og ikke noe av det er enkelt, det er vanskelig det er vondt, dem er nok irriterte på meg.

Ambulangsen og Politiet er nok og leie, og ikke minst fuserterte, og det kan jeg love deg, det er faen med jeg og, ikke bare sitt og tro at det er bare dere, og tro ting er enkelt. For det er det rett og slett ikke.

Jeg hater dere engelig, dere bare ler, dere er der og engelig sier det er ikke noe vi kan gjøre, og det er det ikke, faktisk.




Min dissosering

Den blir ikke bedre. Den holder seg på samme stadie, men har 1 gang hvarfall vær eneste dag. Det er utrolig slitsomt,  jeg er på samme tid lei, jeg går i ny vegg hver enste dag. Om og om igjen, det er ikke noe som fungerer lengre, rett og slett ikke. Det er som jeg går i min egen zombie status heile dagen, og så får jeg det. Og jeg kan endelig føle meg avslappet og fri der og da.

Men legene forstår meg ikke,  det har blitt tatt som pykose. Men dem fant ut at jeg ikke har en pykose heldigvis,  så da er hvarfall det ute av verden. Men jeg føler enda jeg sitter med flere spørsmål.  Hva skjer,  hva er det som skjer med meg. Jeg forstår det ikke, livet mitt har ikke vært enkelt. Det har vært vondt. Og er vondt enda. Jeg klarer ikke prøve og fokusere på det positive opp i alt dette. Det går ikke. Jeg er alt for nedstemt av alt,

Jeg liker ingen. Jeg hater verden og alle i den. Jeg klarer ikke føle meg vell eller i det heile tatt føle meg som aria. Jeg vet jo hvem jeg er. Men jeg føler meg så deppa opp i alt. Ting er vondt. Og ikke minst er jeg sint.  Veldig sint. Hvorfor i helvette fungerer ingenting lengre. Alt er jo bare surr.  Ingenting føles normalt. Bare mye sinne og deprsjon og oppe i alt er jeg dissoserirer jeg til tider. En helvette kommisjon.  Og la meg ikke utsatte selvmordstanker dem er der konstant.  Jeg ser etter løsninger.  Men det må være løsninger jeg vet kan funke, og ikke bare tror kan funke. Dem må funke. Så slipper jeg dette,

Aria




Da er jeg tvangsinnlagt i stavanger. Vært her noen dager, blir i dag overført til mitt egent fylke. Så da gjenstår det hva som vil skje videre. Men regner med jeg får lov og reise ut, og da kan jeg endelig bli ferdig med dette. Orker seriøst ikke mer stress. Er sliten og lei. Ikke minst irritert. Og alt går bare imot meg med andre ord.

Er ikke Gøy.  Er rett og slett bare kjempe vondt. Er ikke noe for meg som fungerer lengre, alt er bare styr.

Jeg er glad dem i stavanger forstår mine problemer og mine opplevelser av min dissosering og problemer, men føler meg så ekstremt ned kjørt. Og lei. Livet gir ikke meining lengre, rett og slett..

Aria




Hoppet fra en høy bro fikk rett og slett bare nok, orker ikke mer, jeg er så utrolig sliten, og lei. Jeg mange 1000 tanker gjennom hodet mitt der og da. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hva som hva best og gjøre akkurat der og da. Jeg ville jo bare føle meg trygg og føle at ting hva bra, men alt hva bare et stort kaos. Alt er bare et stort kaos rett og slett.

Havnet en tur i arresten, men jeg ble sendt hjem rett etterpå. Jeg hva kliss blaut. Hva ingenting som hjalp hva ingenting jeg følte hva trygt.

På legevakta føltes det ut som æ ble møtt med irritasjon og en plage.
Og Ja du sykepleier, du gjør det virkelig vanskelig for meg og snakke i det heile tatt har  deg langt opp i halsen.  Du gjør ingenting enkelt rett og slett.

Jeg kom hjem og hva deprimert og hadde det rett og slett vanskelig. Og ville bare ligge i senga, og ikke gjøre noe som helst.




Natt til idag, ny utrykning og dissosering.
Er heilt ødelagt merker æ, orker svært lite, og overhode ikke i form til noe som helst. Formen er rett og slett elendig.

Men hva noen utrolig snille og ikke minst forståelsefulle mennesker fra ambulanse og politet vi møtte på og som kom. Er utrolig vondt og ikke huske så utrolig mye fra i går.

Ble innlagt på pykriatisk, men utskrevet igjen i dag, og legen sa ikke noe og gjøre. Så da reiste jeg. Og æ hadde ikke sko så da måtte æ gå på sokkene hjem, gjennom byen og på bussen, men sånn er det jo. Litt sånn ja. Men sånn ble det nå.

Aria




Jeg hva da utskrevet fra pykratisk avdeling, etter flere dager der inne.  Jeg valgte selv og gå, hva ikke mere dem kunne gjøre. Og jeg har heller ikke mer og gi, jeg orker ikke tanken på og kjempe lengre, hvorfor holde tilbake det som er Vanskelig.  Og det som ikke er enkelt. Jeg kan jo ikke det.

Det er på tide og slippe alle tøyler, alt er jo bare et stort kaos. Er jo ikke noe som hjelper lengre faktisk. Er jo bare styr,. Alt er jo bare styr ingenting er enkelt. Rett og slett et helvette.




Da satt jeg her etter en gå tur med personal. Jeg må innrømme at jeg er utrolig usikker på ting nå. Og jeg vet ikke heilt hva jeg skal gjøre. Jeg vender mot flere ting. Men jeg vet ikke lengre hva som er riktig ikke minst viktig, er utrolig vanskelig og tenke og ikke minst bestemme. Jeg har gått ut flere ganger dårlig de siste dagene. Og jeg føler det og søke farer er en del av min hverdag. Det trigger min dissosering.  Jeg orker det ikke langdradd og vanskelig. Det gjør jeg faktisk ikke.

Tenk deg selv, og leve i den usikkerheten som jeg gjør akkurat NÅ. Det er ikke Gøy,  det er stressende og ikke minst vondt. Er ikke noe gøy. Det er rett og slett forferdlig. Og ikke noe godt for og si det sånn. Jeg føler meg ut av stand til og gjøre noe som helst.  Er heilt ødelagt.  På samme tid trøtt, og engelig dritt lei av alt. Er i konstant kamp med meg selv. Og det er ikke noe god følelse i det heile tatt. Det er rett og slett kjempe vondt. 

Og ikke minst slitsomt. Er sliten,  men sånn er det da nå. Det er ikke noe og gjøre med det.

Dem prøver jo og hjelpe meg så godt dem kan her inne nå. Og rundt glad dem prøver og forstå min dissoring og prøver og forstå hva jeg sliter med ikke minst det som jeg synes er vanskelig.

Aria




Sitter her i senga. Og faktisk prøver og tenke hvorfor spinner hode mitt så utrolig mye, hva er det som skjer. Jeg orker det ikke. Æ vil bare gjemme meg legge meg i fosterstilling og faktisk skrike. Jeg orker ikke tanken, på at ting skal være som det er akkurat nå. Det er vondt, og ikke minst alltid utrolig. Er Utrolig vondt.

Jeg har vært innlagt på pykratisk noen dager nå. Jeg klarer ikke fokusere på noe lengre. Jeg prøver og forstå. Men innerst inne forstår jeg ikke. Jeg forstår ikke hva som skjer med meg.

Jeg er lei så lei.
Ble hentet av politet i går, dem hjalp meg inn igjen. Er redd for hva som hadde skjedd visst ikke. Tenkte ikke på det der og da. Men Marcus visste hva han skulle se etter og hva som hva på vei til og skje. Og det sa jeg og.

Er utrolig sliten og ikke minst lei.

Dette er tungt.

Aria




DISSOSERING ER NOE DRITT. OG ALT ALT FOR MANGE MENNESKER BLIR SÅTTE I SVING. ER IKKE SÅNN JEG VIL HA DET. JEG VIL BARE BLI KVITT DET.
DET ØDDELEGGER LIVET MITT. MED ANDRE ORD ØDDELEGGER MER OG MER.

mendisiner funker ikke for det,  det må rett og slett bare gå sin egen vei. Det må bare gå av seg selv rett og slett. I dag kjenner meg skikkelig  deprasjon på gang og.   Vil bare gråte og skrike. Satt meg bare ned på gulvet på rommet. Med musikk på ørene. Og prøver og forsvinne litt. Jeg orker ikke tenke, eller føle. Er en skikkelig vond følelse og føle det sånn, hvarfall når man ikke vet hva man skal gjøre, eller hva man kan gjøre.

Jeg sitter og tenker på, nå vet jeg nå vet jeg det kommer en tur, jeg vet det. Jeg kan ikke stoppe det.  Jeg må bare sitte der og kjenne på det. Kjenne på at det bygger seg opp. Og føle det, jeg pleier og si ifra.  Men for og være ærlig så vet jeg ikke. For jeg vil ikke si noe så tar det lang tid så føler jeg meg rett og slett bare dom. Jeg tror denne ganga må jeg bare føle på det. Jeg må rett og slett bare tørre. Ikke kjempe imot. La det gå. Men jeg vil ikke miste kontrollen. Jeg vil ikke gå inn i min egen verden. Jeg er glad jeg har timer løpet av en dag jeg faktisk er
meg selv. Og ikke faller inn i den grusomme dissoseringen.

Politet og ambulanse og sånn har vel aldri sett det slått ut. Ikke på den måten det gjør, enten så er jeg tilbake. Eller så er jeg ikke det, enten eller faktisk.

Hva ville du selv gjort.

Skal man si det til personalet.  Eller hva skal man.

Aria




Da er jeg innlagt på pykriatisk avdeling, vært det noen dager nå, og dissoseringen min er enda like ille, men jeg er hvarfall med mennesker som kan hjelpe meg. Og være det når det skjer, og hindrer meg fra og skade meg. Selv om det enda skjer, så da tenkte jeg at jeg skulle hvarfall prøve være åpen og si åssen ting faktisk er.

Jeg har slitt utrolig mye i de siste mnd er heilt UTFORBI min komforsone. Men æ prøver æ prøver og få hjelp. Prøver og gi det en sjans. Selv om ting er vanskelig og jævelig. Heldigvis fått ned ipaden nå, så jeg har noe og skrive på. Og se på. Og prøver og la ting fungere litt hvarfall. Selv om jeg har no clue på hva faktisk hva som skjer.

Jeg er med mennesker 24 timer i døgnet. Jeg prøver og fokusere og prøver og la meg være meg selv opp i alt. Men dette er ikke Enkelt heller ikke lett. Har utrolig vondt. Og vil ikke ha det sånn her lengre. Det er utrolig vanskelig.

Dissoseringen er like vond. Men nå får jeg vite hva som har skjedd og ikke minst hva æ har gjort. Liker ikke tanken på at jeg kan ha gjort noe stein galt,

Aria




Da hva jeg på sykehuset fordi jeg tok
En ny intoks. Det går til et punkt der man virkelig ikje ønsker mer. Eller vil mer. Og hva man vurde og gjøre er jeg veldig usikker på. Jeg vil ikke mer. Jeg orker ikke mer. Forbanna dritt.

Krangle og krangle mot et system som overhode ikke fungerer lengre. Er da faen med ingen vits.
Man blir jo bare trampet mer ned på en noen gang. Forstår at mennesker tar livet sitt jeg. FoRstår det virkelig. Dette er jo overhode ikke er verden man får hjelp.

Aria




Enda et møte med politi og ambulangse og nytt påbud.
JA JEG SÅ DET, ENDA ET NYTT ET.

jeg lurer på og mange påbud jeg har akkurat nå. Synes dem kan finne andre ting enn og gi meg påbud heile tiden, dem tror dem hjelper meg. Noe dem overhode ikke gjør. Dem gjør det bare værre enn det egentlig er.

Jeg husker ikke alt i går, hva var grunnen til at dem kom i det heile tatt. Jeg forstår ingenting jeg. Men dem hadde hvarfall sagt.

Ikke oppsøke farer så dem må rykke ut
Ikke ringe nødnummer visst ikke nød
Ikke skade seg hjemme

Ok tenk dem 3 og man sliter pykisk. Jeg er ikke noe forbanna tidsramme, er det vanskelig og forstå eller. Dere tror ting er så enkelt. Noe det ikke er.

Aria




jeg er s lei lei lei.

jeg har s mye angst og fler kroppen min er sliten og rett og slett ikke orker s mye. jeg gr i veggen heile tiden. det blir ikke noe bedre. og kan det bli bedre. tror det hadde vrt bedre i fengsel man kan slappe av, man er lst inne. man slipper og tenke p at det bir noe skade eller noe som helst. s da er du hvarfall innelst. og slipper all drittet som er i denne verden.

i dag er jeg sint. jeg er utrolig sint. er ingen ting som fungerer lengre. jeg sitter hjemme, skriver blogg. og har angst grter og bare vil skrike. jeg vil gi dere skamjuling. men vet dere en ting, dere er ikke verd det. dere er ikke verd og se meg sint eller irritert. selv om dere bruker meg som deres nikkedukke. jeg kan ikke forst.

jeg kom hjem etter flere timer i gr. jeg hva heilt forvirret. hadde gtt ute i flere timer. oh fikk vite marcus hadde hatt utryking. men det hadde alts ikke jeg. jeg hva inne kl 8 p morgnen. og hva har jeg gjort gitt. har vrt red. men hadde og en dissosering inn i alt dette. og stte med elva. og styrt rundt.

musikk p ra og verden er sperret ute. da er jeg  i min egen lile boble. og alt er anderledes. musikken gjr noe med deg selv rett og slett.

Bilderesultat for musikk headset




Jeg har såtte mange timer, i dag. Og prøvd og tenke på di siste måndene. Hva som har skjedd. Og au hva jeg har vært gjennom. Jeg er utrolig sliten. Og ikke minst lei. Ingenting fungerer jo lengre. Alt er jo bare surr. Og galskap med andre ord.

Jeg stanger i vegg mot vegg heile tiden. Det er ingenting som fungerer lengre. Jeg er i min egen verden med mine egene problemer. Og egene traumer og dissoring. Føler jeg kjemper mot helsevesnet heile tiden.  Jeg klarer ikke fungere.

Hva forteller du dine venner familie barn. Når det dem sliter og har det vanskelig.?  Tror du dem får noe mer hjelp. I dag får man ikke noe hjelp. Vet om flere tilfeller å og har hørt om flere tilfeller. Skal det være sånn.
Tenk på det du.

Og hvorfor er det sånn at at man skal krangle. Er man en drittsekk eller en drittunge. Eller en pøbel. Jeg er så forbanna lei.

Vet ikke og mye lengre jeg klarer og holde meg på beina. Er så altforsliten. Og la meg ikke begynne og snakke om angsten. LEI...

Aria




det er rart og tenke p at det alltid skjer noe. men uansett hva som skjer s er det galt. det skjer ikke noe. jeg fler jeg henger tilbake uansett hva som skjer jeg fler jeg bare flyter av grde. jeg fler det beste er at jeg ikke er her lengre. jeg fler jeg ikke passer inn i denne verden noe mer. jeg fler jeg m bare g min egen vei. det er kansje sn at ikke mennesker som prver og hjelpe meg vil sre meg. kansje det er bare noe jeg fler opp i alt. men jeg klarer ikke finne min egen plass lengre. jeg fler alt bare er galt. og ingen ting passer inn.

jeg hper mennesker og kjente kunne forsttt se at ikke ting er s lett som dem skal ha det til.. jeg vil ikke vre en pykriatisk pasient. jeg vil jo i det store og det heile leve normalt. jeg vil kunne si idag har jeg hatt en bra dag.og faktisk kan smile og si at ting faktisk har vrt bra. men jeg fr det ikke til. jeg ser negativt p alt som skjer. jeg klarer ikke kose meg. en ting er hvarfall sikkert. tror ikke halve min vennekrets eller noen vet ssen jeg fler det. alle sier du har just startet livet ditt aria. jeg har jo ikke det. er 1 par r til jeg er 30, jeg har kommet langt over halvparten. man vet alderi hva livet bringer eller hva som kommer til og skje.

livet har mange vendinger.



jeg tror ikke noen forstr hvor jeg er n. og hvor langt vekke jeg fler meg oppe i alt. jeg fler jeg gr rundt og leiter etter brikker for og sette samme livet mitt igjen. akkurat n er det opplst. bitene ligger over alt. jeg er ikke heil jeg er ikke halv, jeg er i biter.

jeg har tatt mange gale veier det siste ret. jeg prver og finne riktig. det har gjort at alt annet har vrt p vent.men jeg har enda ikke funnet den, den er gravd ned. jeg finner ikke den riktige veien. jeg er innom legevakt nesten hver enste dag. jeg forstr ikke hva som skjer. jeg klarer ikke snakke med en lege, jeg gr jeg gr faktisk min vei. jeg orker ikke dette styret at ting skal vre som dette.

hvorfor gr jeg fra legevakta. halvparten av gangene er jeg s dissoerert at jeg ikke anner. men de andre gangene har det vrt ssen man blir mtt p og ssen man blir tatt imot. jeg kan ikke forst ssen en lege kan se p deg. og bare si disse orene

VI KAN IKKE HJELPE DEG. DET ER INGENTING MAN KAN GJRE.

s ok. det er normalt for meg. det er det normale svaret jeg er vant til og f.

s KJRE LEGER.

dere ser kansje p meg som et problem, et pbel en mennesker som ikke fortjener din hjelp. det er heilt greit at dere fler det snn. men ikke sleng stygge komentarer og tro at det hjelper. det er ikke du som er p innsiden av mitt hode eller p innsiden av mine problemer. vet du hva som er problemet mitt i det heile tatt. jeg missliker dere for snn som dere holder p.

aria




Jeg har sovet minst 12 timer i natt. Jeg hva utrolig sliten og trengte den søvnen. Og hva seriøst heilt ødelagt. Merker jeg enda er trøtt. Hvem blir ikke det av 12 timer søvn.

Så nå har jeg bare prøvd og slappe av. Nå venter jeg tlf fra fastlegen. Håper den blir bra, og at jeg får noen greie svar på ting. At jeg kan få hjelp for pyken. Time will show. Men jeg prøver hvarfall. Og ser om det er noe hjelp.

Da har jeg jaffalt spørt og prøvd.

Aria




hva tenker du selv nr du hrer ordet pykisk lidelse, bndet bak et gitter, tror jeg mange tror, er utrolig mange fordommer om pykisk helse. Og leger setter diagnoser p diagnoser, medisiner p medisiner, virkelig ikke greit. 

 

Jg vil bare grte og grte igjen grte mer, men jeg fr det ikke til. TTrekanelene mine er sperret rett og slett. Eier ikke noe.

Opplever drligere og drligere samarbeid med leger og etater, ingenting fungerer jo, jeg er s tom for ord at ikke dette blir et langt innlegg, rett og slett tmt for energi og ork.

Les s kansje du forstr hva som skjer med meg, og hva jeg opplever og hva jeg fler er problemet. Og fortelle ny lege om og om igjen, hva er vitsen alt str i Jonalen,  men hva av det som str der stemmer med virkeligheten det anner jeg hvarfall ikke.  Sikkert ikke masse. 

N er kvart p 3 p natta. vil ikke sove bonde drmmer vonde tanker. Men jeg m jo, dissoseringen er over for i dag. Hper jeg fr en fridag eller 2 snart. Det skjer. Kommer Ann p trykket gitt. 

S hva de og en utryking til i dag. Gjaldt ikke meg. Men det ble uansett pbud ut natta. Dem er jeg s vant til. S det er ikke noe nytt. 

Og n er jeg s lei, n kan dem tro hva dem vil fremover. For jeg orker ikke forklare meg mer. Dere fr rett og slett bare vre. Ingen snakk ingen dmming. Snakk s kommer dmming.  



Aria




Absolutt absolutt det funker ikke lengre.  Jeg er med andre ord, så FORBANNA LEI.
JEG KLARER IKKE DETTE...

idag våknet jeg opp med kloremerker på armen, og forsto ikke hva som hadde skjedd. Eller hva som hadde skjedd.  Jeg fikk en forklaring i dag, og det gjør meg så sykt sint. At ingen ser det. Dem bare tror og tror som dem alltid gjør.

Hva på legevakta i går, jeg snakket med legen. Ho prøvde og forstå meg atter en gang. Men som sagt, jeg er for mye ute og kjører at jeg ikke skjønner hva som er best lengre. Jeg kan si det er det beste. Men er det virkelig det. Er det?

Er innleggelse det beste for meg for og kunne prøve og bli stabil igjen. Eller hva er det. Jeg anner ikke.

Jeg kan ikke bare tro det hjelper. Jeg har utrolig dårlige erfaringer med pykratrien, og ikke noen gode noen for og si det sånn. 

Dem ser på meg som mislykketJeg er mislykket for dem og resten rundt meg, jeg er ikke et menneske som er verd noe lengre. Jeg er ikke noe du kan hjelpe. Ikke i det heile tatt

Det skjer alvorlige ting hver eneste dag. Og jeg er vant til det, jeg er vant til og slite. Jeg er vant til og ikke bli trodd. Jeg er vant til og bli hatet. Og ikke minst sett ned på. Det er faktisk vondt, det skal være, vondt. Men jeg klarer ikke føle det. Føler ingenting, jeg skriver det jeg tenker og det jeg føler. Og i det heile tatt hva jeg mener.

Løy litt der, jeg føler noe. SINNE.
DISSOSERINGEN TAR MEG HART PÅ SENGA HVER ENSTE DAG.

aria




Livet mitt bestr av og og slite pykisk. Slss mot system p system. Jeg er s sliten. Dere tror mat og svn fungerer at det er det som hjelper meg. Overhode ikke.

Der tar dere feil.

Det er sjeldent jeg grter. Men nr jeg frst grter. Grter andre runt meg. Jeg grter sjeldent unasett og hardt ting faktisk er for meg.

Jeg har mye smerte fortiden. Og er utrolig forvirret. Ikke minst s er jeg utrolig sliten og ikke minst lei.
Dagene fungerer bare ikke lengre. Jeg vet ikke hva som er greit og hva som ikke er greit lengre. Jeg hper jo p at ting kunne endret seg.

Men det kan jeg med hnda p hjerte si at det ikke kommet til og gjre. Jeg ser ikke noe ende p det som skjer, og ssen ting er n. Jeg orker rett og slett ikke mer. Ingen tror p meg. Ingen hrer p meg.

Jeg er rett og slett mislykket person. Sannheten er hard. Men det er faktisk snn det er. For meg er mine flelser virkelighet og mine dissoseringer et srt tema.

Jeg sover ekstremt mye. Det er det som gjr at jeg fler meg som et menneske lengre. Svn redder meg fra flelser og reliateten i livet mitt akkurat n.

Aria




Da hva jeg på sykehuset til kl 11 i dag, jeg kunne ikke reise hjem før prøvene mine hva fine. Og rundt 11 hadde jeg ikke mer tabletter igjen i blodet mitt.

Engelig så forstår jeg ingenting. Hvor mange tok jeg og hvor mange hva det i blodet mitt. Jeg måtte uansett ligge på overvåking. Jeg følte meg uansett oppegående. Jeg hva ikke dårlig av det. Men ikke alle som blir det. Jeg hva trøtt og kvalm før jeg kom inn på legevakta.

Jeg er utrolig sliten og ikke mist lei nå. Jeg klarer ikke dette er ikke noe liv, jeg er så deprimert at jeg ikke klarer og fungere.

Jeg fikk et tilbud da fra pykratisk, en seng et par dager så jeg kunne sove og spise. Og komme til hektene. Alle de tingene kan jeg gjøre hjemme, er da ingenting hjelp i det.

Irriterer meg at dem tror alt handler om selvmord. Og at alt virker så enkelt fra dem sin side. Noe det absolutt ikke er. Jeg har fortalt dere om dissoseringen min , men dere tror det hjelper med med søvn, hva er galt med dere. Jeg har ikke det. ikke det lille  ekstra og gi, jeg har gidd opp og tro  ikke at ting faktisk kommer til og fungere. For det er sånn det er nå.

Aria




Jeg føler meg ikke som et menneske lengre, jeg vet aldri om jeg kommer til og føle meg normal igjen.

DEM KAN TA FRA OSS ALT MARCUS, MEN DEM KAN IKKE TA OSS FRA HVERANDRE.

JEG KUNNE KIKKE MENNESKER I ØYENE FØR, MEN JEG KAN IKKE DET LENGRE.

jeg har sannheter om meg selv, jeg ikke forteller andre. Ingen vet det, minsker bare tror dem vet. Jeg forteller dem ikke, for det er en del av meg jeg ikke er klar for og åpne meg om.

Hver eneste gang man bestemmer seg for og kjempe, og klare det, denne ganga ikke. Det går ikke. Jeg vil ikke. Og jeg orker ikke.

Det føles som hjertet mitt har stoppet, det er ikke der lengre, jeg er som et spøkelse. Ikke en eller ei.

Alt handler om tillit.  Men når den tilliten blir brutt. Er det ikke mer der, tar jeg feil se meg i øyene si jeg tar feil.

Vi er som en sjø, vi går frem og tilbake, vi lager mer vind og mer bråk innimellom, på samme tid, så lyser vi med og ser trist ut, en sjø er en beroligende plass. En plass man kan slappe av, en plass man kan være seg selv, og ingen dømmer.

Aria




igr hva det utrolig mye stress, hva mye dissosering og jeg hva overhode ikke form. Min psykiske helse hva hva  elendig, han kjente meg ikke. Jeg hadde gtt i min egen verden ut fra sykehus. Og han s jeg kom til og g, for jeg hva ikke meg selv.  Han skjnte det hva noe galt. Og ikke jeg hva meg selv. 

Og trodde og ambulanse sjfrene og sykepleieren og trodde det. Jeg gikk ut. Jeg hadde gtt og gtt rundt. Uten ml og meining.  

Jeg satt meg og visst i en busk og grt, og det husker jeg ikke.  Jeg har en diagnose dissoativ lidelse som dem tror. Og det noir ikke plutselig bare bedre. Det m jobbes med. Og det er vondt og g som dette. Hjelper ikke meg i det heile tatt. 

Marcus hadde stemmer, han visste ikke hva han gjore.  Og jeg ble spurt husker jeg. Men jeg husker ikke. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd eller hva som skjer hva. Og det er sykt Irriterte?...



Tenk selv og sitte som en nikkedukke, fordi kroppen tar over deg. Traumene tar over deg. Du er ikke seg selv.  Og jeg beit og. Jeg beit han. Ville jeg jo aldri gjort nr jeg hva med mine fulle 5.

Aria




Da havnet jeg på sykehuset i natt, sentral sykehuset, dem hva usikker på om jeg hadde tatt intox. Men jeg visste ikke noe om noe piller, æ dissoserirte, så jeg har ikke peiling på om noe har skjedd eller ei.

Men etter litt tester,  fikk jeg en ny runde med dissosering på gang. Så jeg merker jeg måtte vekk.  Jeg klarte ikke være der, eller holder meg. Hva heilt grusomt.

Men heldigvis noen veldig greie ambulanse sjåfører i dag, veldig forståelsefulle.  Og ikke minst hyggelige, og forstår min situasjon veldig godt. Hvarfall 2 stk gjør det.




Sinna politifolk.. kjeft kjeft kjeft..

Jeg kan ikke tro for en oppførsel på politet. Jeg ble heilt satt ut.
Jeg hva og forvirret og lei.
Og ikke minst bed om hjelp. Og komme og fortelle meg at jeg må spørre fastlegen, åssen ellers har jeg psykolog og åssen har jeg papirer oss legen som viser jeg har bedt om hjelp.

Ikke kom her og kjeft og si det dere tror, og hva fanken er det holder på med. Dere skrek.  Jeg ville ikke høre. Jeg takler det ikke. Dere skal være trygge, men dere er skremmenende og ikke gode og ha. Dere er farlige for mennesker som sliter pykisk. Jeg har fått nok av dere.

Og dere tror det blir ringt etter dere. Det er ambulangsen, ikke dere. Vil ikke se dere. Jeg ser på dere som min finde akkurat nå. Dere skal være der for sikkerheten men det er dere ikke.  Dere lager mer drama enn noe annet.

Aria




ABOUT ARIA LEE



MY STORY. beskrivelsen ligger i bloggen-!>



arkiv


September 2017 August 2017 Juli 2017 Juni 2017 Mai 2017 April 2017


kategorier


  • » Blogg



  • linker


    blogg.no F din egen blogg!


    design







    Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen m avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
    Bloggen ligger p
    blogg.no og annonser p bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktr for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

    hits